Det er sommer og tid for å lese, tid for å reflektere. Jeg har brukt veldig mye tid det siste året på å forstå min plass i verden. Med noe rufsete start fikk jeg endelig på plass noen av mine verdier, og ikke overraskende er jeg opptatt av teknologi.

De som har fulgt meg en stund vet at jeg er brennende opptatt av europeisk teknologi og åpen kildekode. Så jeg har brukt en betydelig del av min fritid (som det udiskutabelt har vært mye av de siste 3 årene) til å finne nye veier gjennom app-jungel og andre gjengrodde teknologiske stier.

For du har vel fått med deg at det er en fyr ved navn Donald som styrer i amerika? Med seg har han dårlige holdninger, usunt syn på mennesker, og teknologiimperialisme. Jeg lover at det ikke er verken overdrevet eller en dårlig vits. Denne teknologiimperialismen er forsåvidt ikke noe nytt, det har eksistert lenge. Det handler om å få deg til å bruke en tjeneste (en app?) og bli der til all evig tid.
Slik kaprer de oss, en stakkar av gangen. Det er nesten som å kappe land.

Jeg trodde at jeg skulle være skånet fra dette på sommerleier, men akk, nei. Kapitalismen og imperialismen tar ikke sommerferie. Selv her må jeg hele tiden tenke flere steg fremover, i et landskap som avdekkes dag for dag. For det er lett å forutse noen trekk, mens andre kommer som lyn fra klar himmel.
Grønland er et godt eksempel på et slikt lyn. For det første var det vel svært få som trodde på han da ideen først kom på bordet. Men da det ble tatt frem igjen i sommer, og attpåtil Natosjefen syntes det var et rimelig krav, da var det nok en og annen leirleder som satte saften i vrangstrupen.

Noen dager våkner jeg brått og tidlig i køya her på sommerleir, og tenker at det kanskje hadde vært bedre om amerika fikk være alene der borte. Kanskje vi bare skulle fryse dem ut? Men det er jo noen amerikanere som er ålreite også.
Så hva gjør vi da?

En av leirlederne sa at det ikke bare hjelper å bygge europeisk heller. Det er mange av tjenestene som ikke hjelper oss noe. Vi er nok på et punkt i historien der vi må ta et oppgjør med vaner og uvaner. Spørre oss selv om vi virkelig trenger dette. Om det er til nytte, eller om det stjeler viktige ressurser, vann, strøm, land eller tid? Tid er den mest dyrbare ressursen vi har. Hvert eneste sekund som passerer er en ikke-fornybar ressurs. Når sekundet har passert så får du ikke et nytt. Jada, du får enda et sekund, men plutselig en dag har du gått tom. Du får ikke nye. Du har de du har. Så er det tomt.

Hva vil vi bruke tiden vår til? Bygge masse datasentre? Lage KI som kan stjele jobbene våre slik at vi kan sitte enda mer foran Netflix?

Det snakkes om at KI kan frigjøre menneskelig kreativitet, men vi glemmer at overvåkningskapitalismen (eller oppmerksomhetskapitalismen) fanger oss i usunne nett som hindrer oss i å leve fullendte liv. De stjeler oppmerksomheten vår, og de stjeler tiden vår. KI er ingen frelser! Vi må ikke tro at alt magisk blir bedre bare av å automatisere mange oppgaver.
De eneste som tjener på dette er de som eier KI-modellene.

Så slik vil jeg avslutte dette brevet. En liten oppfordring. Nå i sommervarmen, der dagene består av sol, is og kanskje kjærlighet. Tenk over hva du bruker tiden din til. Tenk over hvilke apper du bruker, og hvorfor du bruker dem.

Ta valg for din egen del. Ikke skyld på mammagruppe eller fotballgruppe på Facebook, for de gruppene kan flyttes til andre steder. Ta valg for deg.